Stemmer ikke på AP selv og var for ung den gangen AP regjerte som mest til å vite hvordan jeg tenkte da, men kan med min historiske interesse skjønner hvorfor folk stemte AP den gangen. De var i langt større grad kontakt med en stor del av befolkningen enn noe annet parti den gangen, de var også veldig styringsdyktig, tok alltid ansvar, innførte mange ekstremt viktige trygde og støtteordninger fra 1935 til 80-tallet, de reddet og fikset økonomien i 30-årene, bygde landet etter krigen, de hadde flere store krigsmotstandere i partiet som folk følte seg trygge på at de ville det beste for de og landet, de innførte kravene fra arbeiderbevegelsen i LO som 5 dagers uke, ekstra feriedager, Mamma og Pappa-permisjoner, sykelønn osv. Alt dette med protester fra Høire som de kalte seg den gangen, og med mindre du var en selv en akademiker eller fin-folk, var det vanskelig å identifisere seg folk som Willoch og her Syse. Bøndene hadde selvfølgelig Bondepartiet/Senterpartiet. De intellektuelle og radikale hadde SF/SV og NKP/AKP-ML. Kristenfolket KRF. Ikke før Carl I. Hagen kom på banen i 70-årene med sin folkelige væremåte, var det egentlig en utfordrer om stemmene til arbeiderklassen i Norge. Nå forandret samfunnet seg veldig på 90-tallet og skillelinjene ble mye mindre, derfor forandret også det politiske landskapet seg veldig på denne tiden.
Dette var bedre tider. Politikere med humor, snert.
Topp humor.
Ap stemmene var på autopilot den gang arv og generasjoner stemte på dem uten å vite hva realiteten var ( jeg var en av dem)
Stemmer ikke på AP selv og var for ung den gangen AP regjerte som mest til å vite hvordan jeg tenkte da, men kan med min historiske interesse skjønner hvorfor folk stemte AP den gangen.
De var i langt større grad kontakt med en stor del av befolkningen enn noe annet parti den gangen, de var også veldig styringsdyktig, tok alltid ansvar, innførte mange ekstremt viktige trygde og støtteordninger fra 1935 til 80-tallet, de reddet og fikset økonomien i 30-årene, bygde landet etter krigen, de hadde flere store krigsmotstandere i partiet som folk følte seg trygge på at de ville det beste for de og landet, de innførte kravene fra arbeiderbevegelsen i LO som 5 dagers uke, ekstra feriedager, Mamma og Pappa-permisjoner, sykelønn osv.
Alt dette med protester fra Høire som de kalte seg den gangen, og med mindre du var en selv en akademiker eller fin-folk, var det vanskelig å identifisere seg folk som Willoch og her Syse.
Bøndene hadde selvfølgelig Bondepartiet/Senterpartiet.
De intellektuelle og radikale hadde SF/SV og NKP/AKP-ML.
Kristenfolket KRF.
Ikke før Carl I. Hagen kom på banen i 70-årene med sin folkelige væremåte, var det egentlig en utfordrer om stemmene til arbeiderklassen i Norge.
Nå forandret samfunnet seg veldig på 90-tallet og skillelinjene ble mye mindre, derfor forandret også det politiske landskapet seg veldig på denne tiden.